Den dagen Kåre Mort ikke var sulten

Det var en gang 12 glade og fornøyde seniorer og 3 enda mer fornøyde barnehagearbeidere som pakket bilene fulle av mat, isborr, magott, ved og redningsvester og dro av gårde i retning av et islagt fiskevann. Sola skinte fra en blå himmel og det var ikke et vindpust å merke i hverken gran eller furu. De skulle på pilketur og se om de skulle lure både aborr og gjedde på kroken.

Etter flere minutter i bil og noen bilsyke-engstelige barn seinere var de vel framme. De tittet opp på himmel og lurte på hvor disse mørke skyene var kommet fra, for de hadde ikke vært å skue i barnehagen. Men de tenket at pytt-pytt, en sky eller 10 spiller ingen rolle, de var jo der for å lure storfisken og ikke telle skyer.

På med redningsvester og ut på isen, de gikk på en lang lang rekke etter han som hadde bæretilllatelse på isborret. Ut mot lunsjøya bar det, for der er det så fint å være. Frie for sekker, sitteunderlag og ved var de klare for å borre hull i isen. Og det var ikke lenge før de fleste var utstyrt med ei pilkestikke med en sprellende fluelarve festet på kroken. De nappet og rykket, opp og ned, i beste isfiskerstil, i håp om at det isbadenede agnet skulle friste både "Kåre Mort" og "Espen Aborr". For å ikke snakke om hvor stas det hadde vært om Otto Gjedde fant det for godt å smake på lunsjen.... Og tiden gikk, og den eneste som kom på besøk var den bitende Nordavinden, den pustet og blåste og blåste... og blåste. Men seniorene holdt stand, de holdt fast i pilkestikkene og tittet nedi hullene sine i isen, i håp om at noe skulle nappe på kroken.

PLUTSELIG er det en som roper: "Det napper i snøret, jeg tror jeg har fått fisk!" De fornøyde voksne iler til, men det eneste som nappet i snøret var nok issørpa i pilkehullet. Og den er nordavinden sitt verk. Den blåser og blåser... Men nå hadde en av de fornøyde voksne blitt fornøyd av både kresne fisker og nordavind og laget bål og grillet ostesmørbrød. Seniorene samler sammen pilkestikkene og tusler mot lunsjøya. De kjenner de er småsultne og litt forblåste. Og mens de satt der på øye og spiste blåste nordavinden det den orket, slik at både små føtter og kinn blir kalde.
Mort får være mort, og gjedda skal de nok prøve å lure en annen gang, de blir eninge om å vende nesa mot barnehagen igjen og pakker sammen så snar det siste ostesmørbrødet har mettet seniormagene.

Og  når de tusler bortover isen igjen, på lang lang rekke, er de fulle av gode opplevelser, fortsatt glade og fornøyde og med en ørlite eim av bålrøyk  i klærne...