Å kaste kongler i en vanndam

Barnehagens Maurer har vært på tur i dag, og da skjer det så mye rart. Både helt på ordentlig og litt sånn på latesom. For du kan som voksen bli spiste av en svømmende rev om du faller ut fra Kaptein Saabeltanns skute, inne i Tjuraskogen. Og sjansen for at du faktisk detter uti det grønne mosehavet er ganske så stor, for du kan bli skremt av både et troll og et digert monster - om du bare later som. Og du gjør det, later som, når treåringen sukker oppgitt over din påstand over at troll ikke fins i skogen. For med et strengt blikk, og tydelig mellom linjene at du ikke får være med på leken om du følger med, får du klar beskjed "Joda, du blir redd det trollet, for det finnes, om du bare later som!"

Det som har vært litt mer virkelig har vært magien og gleden ved å kaste kongler uti en vanndam.

En vanndam som treåringene med stor glede oppdaget, men som de voksne skjønner er for dyp til å tråkke i om man vil unngå iskaldt smeltevann oppi cherroxene. Men en slik fin vanndam må kunne brukes på en eller annen måte. Og hva passer bedre enn å kaste store grankongler oppi, se de flyte der ved siden av hverandre og kaste enda en til oppi, og enda en til og enda en til.... 

Helt til en av de andre kom på at vi egentlig var på vei for å hilse på noen ganske så nye "bæbælillelam". Da kan grankongler være kongeler og vanndam være vanndam.... Vi skulle jo se på de nyfødte lammene!

De nyfødte lammene var små og søte og kanskje litt sjenerte. For de holdt seg litt på avstand. Men de mamma'ne som ikke har fått lam ennå, var nysgjerrige og ville til og med smake bite lite granne på oss! Og det kilte litt når de snuste og småsmakte på fingrene våre. 

Lamungene var sultne hele tiden og var stadig vekk og fikk melk fra mamma'n sin og det så litt rart ut, for da så det nesten ut som om de lagret med de små rommene sine.