onsdag 10. september 2014

Sagingen i Gråbeinskogen

Gråbeinskogbekken fylles med latter og barnestemmmer, små regntøykledde mennesker vrimler mellom granleggene....

Plutselig brytes den herlige stunden i septemberregnet av en ny lyd - lyden v et barn som gråter. Flere av Maurene stopper opp i leken, snur seg og går mot barnet som ligger på bakken. De snur seg, ser etter de voksne, og kan med trygghet se at det er voksne på vei. Voksne med litt lengre bein som kommer raskt fram. "Siri gråter" sier en av jentene. "Ja Siri snublet her" forteller en av guttene den voksne som løfter opp Siri og trøster henne. Han peker på en lite stubbe som stikker opp fra den våte skogbunnen.

Siri får trøst, både av voksne og av de andre barna. Snart er alt bra igjen og de vender tilbake til leken. De voksne titter på stubber og sier, den burde vi sage ned (og det har de sagt mange ganger). "Jammen vi har da sag i tursekken" sier en av de voksne og går bort og henter den.
Setter seg på huk og starter å sage. Flere av barna blir oppmerksomme på sagingen og kommer bort og titter nysgjerrig på hva den voksne gjør. Det stilles spørsmål og det svares. Når stubber er saget bort lukter vi på trebiten. Det lukter godt, det lukter vått tre og litt tyrirot.....
Ungene er ivrige, de vil at det skal saget mer og finner flere småstubber vi kan sage vekk. Og nå er de med å hjelper litt til. Holder på stubber, peker hvor vi skal sage...  En herlig stund med sag i Gråbeinskogen, mens regnvannet drypper fra buskene over oss....


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar