onsdag 22. mai 2013

Mørrven kan faktisk klatre i trær faktisk...



"Viste du at mørrven faktisk kan klatre i trær faktisk??" Fireåringe titter opp på meg med store spørrende øyne. Øyeblikket før har han ropt på meg "Kom å se her, se på denna mørrven her!!" En gjeng gutter og jenter (3 og 4 år) står like ved den ene av de to store maurtuene i Gråbeinskogen og studere maurene som strever seg over stokker, steiner og gresstrå - og nå oppover denne granleggen.

'
Det startet egentlig mye lenger inn i Gråbeinskogen. Guttene lekte sin vanlige lek som jegere med pangere og "kniv" og elger med digre sterke horn (som de så fint påpeker, bærende på to små, tjukke stokker inntil hodet, rett over ørene). Det var på leting etter en slik flat, bred pinne - en sånn som kan være en spikkekniv om man vil- at man oppdaget de første maurene.  De gikk på rekke og rad bortover bakken, rett over noe som seinere skulle bli en "kniv" for en av dagens jegere.

Hvor kom alle maurene ifra?? Og så mange som de var.... Vi snudde oss og kunne se at vi egentlig var ganske så nærme de to digre maurtuene. Det var på tide å ta en titt bortom, for er mauren ute når det regner?? Svaret var JA. De kravlet og krydde rundt både oppi og nedenfor maurtuene. "Mørrv er ikke farlig??" sier en av treåringene forsiktig til meg. "Neida, de er ikke farlige de" bekrefter jeg.


Vi lot oss begeistre over at maurene faktisk klarer å klatre opp på denne steinen her, for de er jo så små... og steinen er jo litt stor. Vi putter fingeren forsiktig borti maurtua og lar maurene gå på hånda vår, med skrekkblandet fryd, blir de for nærgående og vil på innsiden av jakka så bare børster vi de bort. For så å stikke fingeren borti maurtua igjen og fiske opp en ny maur. Begeistringen er til å ta og føle på. "SE HER!!, nå har jeg funnet enda en maur! SE!! Jeg har den på fingeren min, SE HER!!"


Det er når jeg sitter på huk og sammen med en treåring og studerer en maur som kravler omkring på fingeren og lukter med følehornene sine at jeg blir ropt etter av han som har gjort dagens oppdagelse. Jeg går bort til treet de har samlet seg rundt. De andre guttene og jentene følger guttens anvisning, han peker forsiktig for å vise hun som ikke ser noen maur på trestammen. Tydelig stolt over denne oppdagelsen.


Og der ja, der ser vi den alle sammen. Den lille mauren som kravler oppover mot  toppen av grana. Den liker ikke at vi peker og kommer for nære, den vifter med følehornene og snur rompa til for å tisse på oss.


Da det ikke nytter, snur den og går litt nedover, før den går bortover også oppover igjen. Snart oppdager vi flere maurer som er på vei oppover treet. De er mange, mange, faktisk. Og alle kan de vist klatre i trær. Det viste vi ikke. Kanskje de skal finne seg mat der oppe?? Mens vi studere mauren sier en av de andre guttene til meg "Kan du den mørrvsangen fortsatt?" Jeg tenker meg om et lite øyeblikk og sier, "Ja jeg tror det" også begynner jeg å synge sangen om Maurits Maur. De hører på, er med på refrenget for det husker de fra sist. "Den husker jeg, sier gutten, men jeg mente den andre". Jeg synger en annen sang fra Maurist Maur, men blir avbrutt... "Nei ikke den, men den med Maur i Rompa, 3, 2 ,1..." Men nei den husker jeg ikke teksten på, må jeg fortelle. Gutten sukker litt og sier "Men det er iallefall om maur som er i rompa altså". Guttene og jentene bruker lang tid ved maurtua. Og de stopper opp flere ganger på vei innover i Gråbeinskogen igjen. Det er jo maur mange steder, og ganske mange maurstier også.

Men det er ikke alle som som er like opptatt av maur - tre av treåringene har funnet seg en vanndam som de sitter helt stille ved -leenge. De rører litt rundt, tråkker prøvende uti. Setter seg på huk igjen og plasker forsiktig med en pinne.... Regnværsdager lager mange herlige vannpytter



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar