De ER bare søte de.....

En lang lang rekke med venner, som holder i det samme gule turtauet, vandrer ut av porten til gjerde rundt den røde barnehage på Tjura En av de voksne bærer på en plastpose.
Praten går livlig mellom store og små, en sko tråkkes av i køen, hele rekka stopper opp og venter på at eieren av skoen får satt den på igjen. De minste som går innerst prøver seg på litt hopp og sprett langs asfaltkanten, men blir fort tilsnakket av bedrevitende seniorer. De vet at langs veien går vi bare "ordentlig" så da må Maurene slutte med sånt tull.

Litt unna barnehagen vår er det en hønsegård, med mer enn bare vanlige høner. Der går høner, haner, kalkuner,ender og gjess i skjønn forening.

De har hørt lyden av lystige barnehagebarn på lang avstand og løper, vralter og vagger bort til det hjørnet av gjerdet som er nærmest den veien de vet barna kommer.....også står de der og venter i spenning. Er det ned plastpose i dag eller er barna ute på tur tomhendt?

Snart er den lange rekka med venner framhever hønsegården, gjensynsgleden er gjensidig og blir nok ekstra stor fra fuglene sin side når plastposen blir åpnet og den voksne  deler ut tørre, gamle brødskiver. Vi, barn og voksne, morer oss over løpende høner og gjess som nesten mapper borti fingertuppene vår når vi stikker biter av brødet gjennom hullene i nettingen.

Snart kommer det to små dunete gåseunger bort til gjerdet, og de ER bare søte de....erklærer firåringene høyt og titter smilende opp på de voksne.

Når det regner kommer sneglene fram

Vi fryder oss ute i alt slags vær og vi utforsker og undrer oss over så mye.
Denne uken har vi funnet mange forskjellige insekter og når det regner dukker sneglene opp i gresset.
Det er så rart, der har de huset sitt på ryggen også kryper de framover, uansett hvor de er. Men pisker vi borti dem med fingeren, så gjemmer de de lange antennene sine med en gang....

Og for å si det slik, vi har også fått erfare at bier ikke lar seg klappe eller løftes på, selv ikke når vi egentlig prøver å redde den fra å bli tråkket på... Du kan jo selv gjette hva som skjedde...

Full fart på sykkelbana

I dag har Maurene og de eldste på Knerten vært ute i barnehagen vår hele formiddag. Vi har kost oss helt alene på sykkelbana og det er litt fint innimellom å bare være oss små, for de store de har ofte så stor fart og så må vi være så innmari nøye på hvilken kant og side vi kjører på, og det er ikke like enkelt å huske på når man er to og tre år gamle....

Vi har syklet, prøvd traktorene og fått god fart på motorsyklene våre. Og vi har beundret alle store biler som har kjørt forbi oss, noen har til og med vært i barnehagen vår og levert noe. Og for hver lastebil vi har sett har vi koret på "Ååååååååååå-laaaaassssssstebiiiiiiil"

Ekstra spennende var det når den STORE lastebilen kjørte seg fast litt, i veikanten ved barnehagen. Den var såååååå lang at den ikke heeeelt klarte svingen. Men heldigvis kom den seg løs til slutt.

Eventyrene er der ute.....

Eventyrene er der ute, ute mellom disse trærne, mellom steiner, mose og blåbærlyng.

I dag har ti undrende og eventyrlystne seniorer og to like undrende og eventyrlystne voksne pakket sekkene i den røde barnehagen på Tjura og tatt turen ut i Tjuraskogen. Vi har hatt base ved Oasen, der lykken er et eldorado for lek og oppdagelser og ikke minst en ny utedo....

Og den som leter den finner. Eller ting bare dukker opp, slik som denne loddne larven. 

Den var jo bare kjempesøt.

Vi fant en kompis til den også, denne var grønn

Vi gikk litt lenger inn i skogen og der fant vi store mengder av

ja nettopp , BLÅBÆR. For å si det slik, fingre og rundt munnene våre ble veldig blå etterhvert som vi lekte og gikk innover i skogen.

På denne digre steinen var det fint å leke 

Og vi fant noe spennende å studere og undre oss over.

 For når det heter løpebille, løper den da fortere enn oss? 

En stille stund i skogen

Av og til, når vi er på tur finner de voksne på mye rart.

Denne uka skulle vi plutselig, midt i skogen, midt i oppdagelsesferden, legge oss ned på ryggen i mosen utenfor stien. Også kunne vi velgerne vi ville lukke øynene eller ha de oppe. Men vi skulle prøve å værehelt stille iallefall. Men det er ikke så lett da, når man ligger på ryggen, på en kongle som stikker litt og oppdager skogen på en hel ny måte.

Å ligge der sammen i skogen var ganske så fint, detvar godt med en hvil og man kan jo underslag over både skyer som seiler av sted, trær som gynger i vinden og om trærne kan gynge uten vind og om de kan gynge så mye at de faller ned..... Om alle kongler stikker like mye, om de ikke stikker om man ligger HELT stille og hvor vanskelig det egentlig er å ligge helt stille, og iallefall å være stille med munnen. For det dukker jo opp mange spørsmål og nye ting man vil fortelle om....

Jeg holder ambulansen jeg

Det er ikke altid like enkelt å sortere hvilke ord som passer inn hvor, iallefall ikke når de eg ganske så like å uttale, selv om de betyr helt forskjellige ting.....

Jeg holder ambulansen jeg, sier senioren som utøver balansekunsten på en trestokk i skogen.....

Flat som ei padde....

Tid for tur er tid for undring.

Og i dag fant vi en ganske så flatklemt og absolutt død frosk. Den måtte vi stoppe opp og titte på, undre oss litt over hva den skulle og hvordan den hadde blitt så flat.

Det er nok en bil som har kjørt over denne frosken, sier en av de voksne.
"AUUUOE!!"  utbryter en av jentene med både innlevelse og medfølelse.
"ja, ja" kommer det tørt fra sidemannen, "vi kan jo bare kalle han for Padde-Pelle"

Blåbærfjes og blåbærfingre

Mandag er turdag i den røde barnehagen og på Gråbein har de begynt det nye barnehageåret med noen småturer i nærmiljøet. Ei gruppe gikk runden rundt ved Tjuraskolen, og de hilste på alle hønene, gjestene, påfuglen og kalkunene som bor i den store hønsegården. 

Ei anna gruppe gikk, som dere ser på bildene bare rett opp i Beritskogen for å plukke og ikke minst spise blåbær. Det syntes for å si det slik. Men det gjør ikke noe, for det er slik det skal være når man er 4 og 5 år og er på blåbærtur.....