Se på den lange padda der da!

Seniorene har vært på insektsekspedisjon langs Tjuraåa igjen, og det er så spennende og moro!!
Vi gikk fra barnehagen og oppover åa. I sekken hadde vi barenhagens nystekte rundstykker klare til lunsjen. Men aller først skulle vi jakte på insekter av ymse slag. Det vi ikke viste da, var at vi kom til å oppleve litt mer enn vanlig denne turen.
Vi hadde ikke gått mange meterene før vi hadde fanget den første edderkoppen. Langs åa liker de seg vist veldig godt. Det kryr av masse edderkopper i det lange gresset.

Selv om det er mange edderkopper er det altid like spennende.

Vi hadde flere stopp, og altid var det fangst i insektsglassene. Vi fant forskjellige biller...

Se her, her er det enda flere dyr!!




God fangst....

Mon tro om de er gode venner disse billene?

Vi passerte et hjørne av åkeren og der hadde elgen vært på tur. Og vi kunne studere et flott elgspor i den våte jorda.

Her har det gått en diger elg. Den skulle sikkert ned til åa for å drikke.

Vel nede ved vannkanten igjen fikk vi en ny opplevelse, vi kom nært inne på øyenstikkerene. Og det har vi ikke gjort før. De er så flotte! Og det var litt nifst også for de voksne kalte dem for ørsneller også. Så vi måtte forsikre oss om at de ikke kom hverken i øynene eller ørene våre. Det var både blå, grønne og gule øyenstikkere.

Oj, se hva jeg har funnet. Den "fyller" jo hele boksen jo!

Flotte farger og litt av noen vinger.

Tilbake til sitt rette element

 Når vi klatret over stigen ved gjerdet og skulle starte på stien i skogen ble vi møtt av et forferdelig leven. Det var nesten som om det var et hakk i plata. Og det ga seg ikke heller, selv med 11 skravlende seniorer i nærheten. Lyden kom fra et hull i et tre like ved stien. Der var det et flaggspettpar som hadde unger. Foreldrene strevde fælt med å prøve å fange oppmerksomheten vår, de flakset og hoppet oppover trestammer rundt oss, men vi måtte bare litt nærmere for å studere hullet i treet. Ingen av oss rakk opp, så vi fikk ikke tittet inn. Men vi hørte ungene hyle etter mat, hele tiden. Det må jammen være strevsomt å være fugleforeldre med sånne skrikerunger hjemme i reiret.

I det øverste hullet er det et fuglereir.

Vi gikk raskt tilbake til stien for å ikke forstyrre fugleforeldrene i matingen, og der var det et par nysgjerrige seniorgutter som plukket barken av en stubbe. De hadde tenkt til å se om de fant noen tusenbein eller skolopendere de kunne titte på. Da utbryter en  av dem " Se på den lange padda her da!"
Men det var ingen padde de hadde funnet, men ei diger firfisle. Den ser nesten ut som den lille krokodillen vi har i barnehagen, og det var kjempespennende å se på den. Den ble nok så forfjamset over at noen tok vekk barken den hadde gjemt seg under at den bare kravlet litt rundt seg selv.

Den er ikke så lett å se, firfislen. For den har nesten lik farge som bakken rundt seg.

Etter nøye studering lot vi den være i fred og gikk for å spise de nybakte rundstykene vi hadde i sekken, for nå var det magen som laget leven og fortalte oss at det var tid for lunsj.