Strømmen som ble borte og de store trærne.

Da var vi igang igjen, etter en fin og litt annerledes juleferie!

Ikke for det, de fleste hadde hatt besøk av nissen... eller nissen hadde kommet dit de var fortalte barna i samlingstunden, om det var hos tante eller bestefar eller hjemme eller hos et søskenbarn. Og det var mange flotte gaver i sekken til nissen i år. Noen hadde fått klær, andre en traktor eller bil og noen av jentene strålte litt ekstra, for de hadde fått sminkedukke til jul - og DET hadde vært og er fortsatt skikkelig stas!!

Men i denne juleferien her fikk vi merke at strømmen kan bli borte- og hvordan skjer nå det nå da, og hvem fant den igjen? Eller bare kom den helt av seg selv? Ikke godt å vite, men nå lyser iallefall lampene igjen og barnetv kan vi også se på. Vi savnet det litt, men koselig var det også.

Flere av barna har fått med seg at vinden som blåste masse den kvelden strømmen ble borte (som de voksne sier, eller enda til at strømmen har gått - hvor da??) hadde blåste så masse at den blåste overende STOOORE trær. Og på tur i Sagerudskogen i dag kunne vi se mange STORE trær som lå på bakken, men rota i været. Det var spennende og litt skummelt på samme tid. Spennende fordi vi kunne se UNDER rota til treet, men bare på avstand sa de voksne da - og det hørte vi på. Skummelt fordi noen av røttene så ut som troll, eller fine hus og gjemmesteder for troll. Da er det ikke moro å være sistemann i rekka og bare 3 år, det er rett og slett små skummelt. Da er det faktisk veldig godt å kunne holde i en voksenhånd.

Og ikke er det så lett å være 3 år og høre at de voksne snakker om at vinden har blåst overende alle disse store trærne, som muligens gjemmer på skogstroll. For vi kunne både høre og kjenne på kinnene at det blåste i dag, og tittet vi opp på toppene av furuene, så svaiet de fram og tilbake- og da var de vel på tur til å falle? Eller kanskje ikke, de voksne sa iallefall at i dag blåste det bare litt, sånn at de øverste greinene på furua svaiet fram og tilbake, fram og tilbake - også falt de ikke ned, men de ble sittende der.

Skikkelig dumt å ikke ha med kameraet på tur, men kanskje vi skal dit seinere denne uka og da kan du også få se disse litt skummel-spennende røttene på trærne...

Og ute svaier toppen av furua fortsatt fram og tilbake, fram og tilbake - høyt, høyt der oppe.